OECD Multilingual Summaries

Perspectives on Global Development 2014

Boosting Productivity to Meet the Middle-Income Challenge

Summary in Norwegian

Perspektiver på global utvikling 2014

Hvordan øke produktivitet for å møte utfordringen med middels inntekt

Sammendrag på norsk

Mange land med middels inntekt har ikke kurs mot å oppnå OECDs inntekter per innbygger: Sterk vekst i løpet av mye av det siste tiåret har økt utviklingslands andel av den globale økonomien betraktelig. Men vil denne prosessen med å "fordele rikdom" la disse landene til slutt ta igjen det gjennomsnittlige inntektsnivået per innbygger som finnes i OECD? Etter en lang periode med imponerende fremgang har vekstratene begynt å bremse opp i noen land med middels inntekt. Basert på gjeldende vekstrater, vil flere land med middels inntekt ikke lykkes i å oppnå det gjennomsnittlige inntektsnivået i OECD innen 2050. Utfordringen deres er blitt gjort større av nedgangen i Kina, hvor hurtig vekst frem til nå har kommet landets naboer og leverandører til gode, spesielt eksportører av naturressurser.

Produktivitetsvekst er avgjørende: Under overgangen bort fra å være en lavinntektsøkonomi, blir produktiviteten økt ved å forskyve arbeidskraft fra sektorer med lav produktivitet til sektorer med høy produktivitet. Denne forskyvningen kan fortsette å være en viktig faktor til og med i land med middels inntekt, som for eksempel India og Indonesia. Men når denne prosessen bremser opp må fokus i økende grad dreies mot produktivitetsøkning innen sektorer. Denne endringen er åpenbar når det gjelder samlet produktivitetsvekst i OECD‑land. Det er også tydelig i Kina, som har økt produktivitet i mange produksjonsindustrier ved å benytte seg av utenlandsk kunnskap gjennom utenlandske direkte investeringer, og ved å importere kapitalvarer‑ og komponenter.

Men produktiviteten øker bare sakte: For langvarig tilnærming må produktivitetsveksten fortsette å akselerere. I løpet av det siste tiåret utgjorde produktivitetsvekst bare et marginalt bidrag til økonomisk vekst i mange land med middels inntekt. Det var heller ikke tilstrekkelig til å betydelig redusere det svært store gapet i produktivitet overfor avanserte land. I Brasil, Mexico og Tyrkia økte gapet til og med. I motsetning registrerte Kina imponerende produktivitetsvekst: omtrent 10 % årlig i arbeidsproduktivitet og over 7 % i totalfaktorproduktivitet innen produksjon og tjenester. India opplevde også betydelig vekst i totalfaktorproduktivitet i løpet av det siste tiåret, selv om gapet mellom landet og avanserte økonomier forblir betydelig.

Noen tradisjonelle vekstdrivere svekkes: Å forbedre produktivitet er spesielt viktig fordi mange land med middels inntekt ikke lenger kan stole på fordelene som land med lavere økonomier vanligvis har når de beveger seg opp mot middels inntekt‑status. Disse fordelen omfatter lave lønnskostnader og rask vekst drevet av utvikling av eksportindustrier drevet av utenlandske investeringer. Dessuten blir demografien i land med middels inntekt mindre gunstig for vekst. Overgangen til status som land med middels inntekt akselereres ofte av en demografisk overgang, der dødelighetsraten faller fortere enn fødselsraten, og dermed øker tilgangen på folk i arbeidsfør alder. Noen regioner har fremdeles potensialet til å benytte seg av denne demografiske fordelen, særlig Sør‑Asia og Afrika sør for Sahara. Men andre steder er den demografiske fordelen i ferd med å forsvinne.

Land med middels inntekt kan øke produktivitet ved å:

• Kontinuerlig diversifisere over i høyere verdiøkende sektorer innen landbruk, industri og tjenester: Diversifisering er spesielt viktig i land med middels inntekt som opplever en oppgang i lønninger, samt i de landene som er rike på naturressurser.
• Innovasjon ved bruk av global kunnskap og utvikling av egne evner: Til og med de mer avanserte landene med middels inntekt har fremdeles mye å ta igjen når det gjelder teknologi. Foruten bedre integrering i det globale handelssystemet og det å benytte seg av utenlandsk kunnskap gjennom handel, direkte utenlandske investeringer og andre tiltak, må land også utvikle evnen til å finne opp nye produkter og prosesser som passer bedre til sine egne behov og skape sine egne konkurransefortrinn.
• Reform av produkt‑, arbeids‑ og finansmarkeder og ferdighetsutvikling: I mange land med middels inntekt hindres ofte utviklingen av konkurransedyktige, nyskapende virksomheter av et utilstrekkelig regulatorisk miljø og mangel på ferdigheter.
• Fostring av konkurransedyktige tjenestesektorer: Den innenlandske tjenestesektoren kan vokse for å møte behovet til de voksende middelklassene. Tjenester kan også øke konkurransedyktigheten til fabrikkindustrien og være en kilde til eksportinntekter.

De kan også fortsette å utnytte “gamle” vekstdrivere ved å:

• Forskyve arbeidskraft fra sektorer med lav produktivitet til sektorer med høyere produktivitet: Mange land med middels inntekt, inkludert India, Indonesia, Iran og Malaysia, har fremdeles mulighet til å dra fordel av arbeidere innen landbruk, produksjon og tjenester som tar steget over i sektorer med høyere produktivitet.
• Å få maks ut av vekst ledet av faktorakkumulering: De fleste land med middels inntekt har fremdeles rom for forbedringer når det gjelder hvordan de bruker arbeidskraft, og kan ytterligere akkumulere menneskelig og fysisk kapital. Effektivitet når det gjelder bruk av produksjonsfaktorer kan også forbedres.

De kan jobbe for å spre fordelene av vekst ved å:

• Sørge for likestilling I mange land med middels inntekt er fattigdom fremdeles utbredt, og/eller inntektsforskjeller har økt i løpet av det siste tiåret. Frustrasjon blant “middelklassene” når det gjelder levestandarder og deres manglende innflytelse på beslutningstaking har skapt spenning i noen økonomier med middels inntekt. Disse sosiale utfordringene må adresseres ved å tilby bedre offentlige goder, forbedre menneskers livskvalitet, tilby flere jobbmuligheter og å sørge for at folk har mer å si når det gjelder økonomien.
• Utvikling av effektiv regional politikk for å støtte rettferdig vekst og redusere regionale ulikheter: Dette krever identifisering av regionale konkurransefortrinn og at offentlige tjenester skreddersys til lokale behov, hvor tettbefolkede fattige områder blir prioritert.
• Øke energieffektivitet og miljømessig bærekraft: Å diversifisere over til mindre energikrevende sektorer og å ta i bruk energieffektive teknologier vil redusere sårbarheten for svingninger i energipriser og endringer i reguleringer og preferanser. I tillegg må det tas mer hensyn til miljømessig bærekraft når vellykkede utviklingsstrategier skal lages.

Og de kan gjøre staten mer effektiv ved å:

• Utvikle bedre evne til å formulere og implementere planer: Bedre opplæring av embedsmenn og forbedret koordinering på tvers av offentlige departementer er avgjørende for å sikre effektiv planlegging og implementering. Dristige strategiendringer kan være politisk vanskelige og dyre, men ikke vanskeligere og dyrere enn ingen endringer. Effektive kommunikasjonsstrategier og riktig timing og rekkefølge er avgjørende for å få støtte av flere interessenter til å implementere disse reformene.