OECD Multilingual Summaries

Economic Policy Reforms 2017

Going for Growth

Summary in Norwegian

Reformer i den økonomiske politikken 2017

Going for Growth

Sammendrag på norsk

Statlige myndigheter har ikke råd til å unngå reformer hvis de ønsker å unnslippe lav‑vekst‑fellen mange av dem står overfor, og for å sikre at gevinstene fra økonomisk vekst kommer det store flertallet av innbyggerne til gode. I løpet av de siste to årene har den globale veksten holdt seg flat på rundt 3 prosent, godt under gjennomsnittsveksten på nesten 4 prosent over de siste 10 årene. Nedgangen i Kina og andre fremvoksende økonomier står for mye av forskjellen, men vekstrater på 2 prosent eller lavere har vært normen i gjennomsnitt for OECD‑landene i perioden etter finanskrisen, og utsikter til vedvarende svak etterspørsel og lave investeringer legger en demper på den potensielle veksten.

I sin streben etter sunnere vekst står statlige myndigheter overfor store politiske utfordringer. Den kraftige og brede nedgangen i produktivitetsveksten siden finanskrisen har ført til stagnerende inntekter for en stor andel av befolkningen, noe som undergraver den folkelige oppslutningen om strukturelle reformer. Selv om den totale arbeidsledigheten har gått gradvis ned i de fleste land, har ungdom og ufaglærte arbeidere dårlige jobbutsikter og høy risiko for hyppig arbeidsledighet i flere av disse landene. For å overvinne disse utfordringene kreves sammenhengende strategier for strukturelle reformer og kollektiv handling på tvers av et bredt spekter av politikkområder, understøttet av makroøkonomisk politikk.

Going for Growth bygger på OECDs ekspertise innen strukturelle reformer og økonomisk ytelse med det formål å gi beslutningstakere et sett med konkrete anbefalinger om reformområder identifisert som prioriteringer for sterk og inkluderende vekst. Grovt sagt dekker prioriteringene produkt‑ og arbeidsmarkedsreguleringer, utdanning og opplæring, skatte‑ og overføringssystemer, handels‑ og investeringsregler samt innovasjonspolitikk. Going for Growth‑rammeverket har vært til avgjørende hjelp for G20‑landene i arbeidet med å gjøre fremskritt innen deres strukturelle‑reform‑agenda, blant annet gjennom å overvåke landenes vekststrategier for å oppnå varig og balansert vekst.

Denne rapporten gjennomgår fremgangen i strukturelle reformer på områder knyttet til de politiske anbefalingene i Going for Growth for perioden 2015–16. Mot dette bakteppet identifiserer den nye prioriterte områder der strukturelle reformer i OECD‑land og utvalgte land utenfor OECD kreves for å løfte realinntekter og å sikre at gevinstene kommer det store flertallet av innbyggerne til gode (kapittel 1). Rammeverket for valg av politiske prioriteringer ser for første gang inkludering som et overordnet mål, sammen med produktivitet og sysselsetting, de viktigste driverne for gjennomsnittlig inntektsvekst. For dette formålet legges en bred definisjon av inkludering til grunn som omfatter dimensjoner som ulikhet og fattigdom, jobbkvantitet og jobbkvalitet, i tillegg til arbeidsmarkedsinkludering for utsatte grupper, kjønnsforskjeller og rettferdighet i utdanning, samt resultater på helseområdet. Rapporten gir en helhetlig vurdering av policy‑utfordringer knyttet til inkludering, og potensielle løsninger slik de fremgår av reformprioriteringene i Going for Growth (kapittel 2). Landsspesifikke prioriteringer og underliggende anbefalinger beskrives i noter for de enkelte landene (kapittel 3).

Fremgang innen strukturelle reformer siden 2015

Reformintensiteten har fortsatt å avta i løpet av de siste to årene og er nå tilbake til nivåene før finanskrisen. Bak denne generelle nedgangen finner vi betydelige forskjeller mellom landene.

• Reformarbeidet har avtatt i land som var spesielt aktive i den foregående toårsperioden (som Mexico, Hellas, Irland, Portugal, Polen og Spania), men også i en rekke andre der reformaktiviteten ikke har vært særlig intens i den tidligere perioden (som Australia, Indonesia og Slovenia).
• Reformintensiteten har økt merkbart i enkelte land som tidligere ikke har vært blant de mest aktive på dette området (som Belgia, Chile, Colombia, Israel, Italia, Sverige, Østerrike, Brasil og Frankrike).

Reformintensiteten har avtatt mer markert på politikkområder med en spesielt sterk innflytelse på arbeidsproduktivitet, som utdanning og innovasjon. Dette er en bekymring i lys av den vedvarende og brede nedgangen i produktivitetsveksten.

På den positive siden har antallet reformer knyttet til anbefalingene i Going for Growth steget når det gjelder mål som for eksempel å redusere barrierer for kvinner i arbeid og å fremme jobbskaping gjennom lavere skattesatser, særlig for lavtlønte arbeidere. Dette er områder der vekststyrkende reformer også fremmer økt inkludering.

Statlige myndigheter har generelt en tendens til å konsentrere reformarbeidet mot bestemte politikkområder, med risiko for å gå glipp av potensielle synergigevinster og reformkomplementariteter. Bedre planlagte reformer vil gjøre dem enklere å implementere, maksimere deres innvirkning på vekst og jobbskaping, og bidra til å redusere inntektsulikhet.

Nye reformprioriteringer for inkluderende vekst

Gitt betydningen av produktivitetsgevinster for langsiktig levestandard og omfanget av utfordringene et flertall av landene står overfor, identifiseres flere reformprioriteringer som kan øke produksjonen per arbeider og sikre at gevinstene fordeles over et bredt lag av befolkningen. Tiltak innen utdanning, produktmarkedskonkurranse og offentlige investeringer vektlegges sterkere i forhold til i forrige Going for Growth.

Spesielt er tilrettelegging for inntreden av og vekst i innovative bedrifter, fremming av jevnere tilgang til opplæring av høy kvalitet samt inkludering av kvinner og innvandrere i arbeidsmarkedet, økning av investeringer i infrastruktur, bedre opplæring av arbeidstakere samt aktiveringspolitikk alle en del av de vanligste politiske utfordringene som identifiseres for det formål å oppnå sterkere og mer inkluderende vekst.

Det kan være sterke synergier mellom arbeidet for økt produktivitet og sysselsettingvekst på den ene siden og inkludering på den andre. Hvis de implementeres på riktig måte, vil faktisk nesten halvparten av de politiske prioriteringene som presenteres i denne rapporten, føre til høyere og jevnere fordelte inntektsøkninger.

I arbeidet med å gjøre veksten mer inkluderende bør statlige myndigheter fokusere på å sikre bred tilgang til god utdanning og videreopplæring, løfte antallet og kvaliteten på jobber og styrke effektiviteten av skatte‑ og overføringssystemer når det gjelder å redusere inntektsulikhet og fattigdom.

• Når det gjelder utdanning, omfatter prioriteringene å ivareta behovene til unge fra førskole til universitet, slik at de får en best mulig start og den støtten de trenger gjennom hele utdanningsløpet. Fokuset er på å sikre like muligheter for alle og sikre tilpasning av arbeidsstokken til endrede ferdighetskrav.
• Å skape flere og bedre arbeidsplasser krever at man håndterer dualitet og segmentering på arbeidsmarkedet, inkludert uformelt arbeid hva gjelder fremvoksende økonomier.
• Mange land har mulighet til å utforme sosiale overføringer slik at de beskytter personer og familier som trenger dem mest, samtidig som de sikrer at arbeid betaler av seg for de lavest lønnede og begrenser skattelettelser og fradrag som kommer rike husholdninger til nytte i uforholdsmessig stor grad.