OECD Multilingual Summaries

Aligning Policies for a Low-carbon Economy

Summary in Norwegian

Politikktilpasning for en lavkarbonøkonomi

Sammendrag på norsk

Hvis vi skal kunne håndtere klimaendringene, kreves øyeblikkelig politisk handling mot en hittil usett global infrastruktur og teknologisk endring. Flere land implementerer viktig klimapolitikk: karbonprising og markedsbaserte instrumenter, regulatoriske inngrep og målrettet støtte til innovasjon i bærekraftig lavkarbonteknologi. De globale klimagassutslippene har imidlertid økt raskt og er fortsatt for høye hvis vi skal unngå alvorlige og irreversible klimaendringer.

En rekke hindringer står i veien for effektiv klimapolitikk. Blant de viktigste er det faktum at eksisterende politiske rammer og økonomiske interesser fortsatt er rettet mot fossilt brensel og karbonintensive aktiviteter; kull, olje og naturgass har drevet den globale økonomiske utviklingen i århundrer. Utilsiktet eller ikke skaper dette et misforhold mellom eksisterende politiske rammer og klimamål, som i sin tur hindrer investeringer i lavkarbonteknologi og bedre forbruksvalg.

Denne rapporten presenterer den første brede diagnosen av misforholdet med hensyn til klimamål på områder som er avgjørende for overgangen til en lavkarbonøkonomi. Den peker på en rekke misforhold på politiske områder, for eksempel innen finans, skatt, handelspolitikk, innovasjon og tilpasning, samt innen tre spesifikke sektorer: elektrisitet, urban transport og arealbruk.

Utover å tilrettelegge for klimatiltak kan en tilpasning av slik politikk til en lavkarbonøkonomi bidra til en bredere reformagenda for grønnere, mer robust og inkluderende vekst, herunder flere progressive avgiftsregler, langsiktige vekstbaserte infrastukturinvesteringer og energi‑ og transportsystemer som ka gi renere luft, bedre folkehelse og en mer diversifisert energiforsyning.

Bedre politikktilpasning for et bedre klima og økt vekst

Oppskalering av lavkarboninvesteringer og ‑finansiering. Det finnes nå et presserende behov for og en enestående mulighet til å sikre at nye investeringer i infrastruktur støtter klimaagendaen og samtidig fremmer økonomisk utvikling. De ekstra kostnadene på kort sikt knyttet til et skifte til en lavkarbonøkonomi, beløper seg til bare en brøkdel av de totale infrastrukturinvesteringene. Det er ingen mangel på kapital, men nye finansieringskilder må mobiliseres. Finansiell stabilitet er en forutsetning for enhver form for investering, også i lavkarbonteknologi. Finansielle reguleringer kan imidlertid utilsiktet begrense tilgangen på langsiktig finansiering. En gjennomgang av den potensielle effekten av eksisterende regler for finanssektoren kan utløse nye investeringer i lavkarboninfrastruktur. Offentlig finansiering og offentlige investeringer kan også bidra til en lavkarbonovergang, forutsatt at myndighetene revurderer sin støtte til investeringer i klimagassintensive aktiviteter og tar hensyn til klimamål ved offentlige anskaffelser og statlig utviklingshjelp.

Fokus på skatter, utover bare energisektoren. Subsidier og skattefradrag som favoriserer produksjon og bruk av fossile brensler er til hinder for lavkarboninnovasjon; dagens lave oljepris er representerer imidlertid også en mulighet for reform. Vi bør se nærmere på andre skatter og skattebestemmelser (f.eks. eiendomsskatt og ulike typer bedriftsbeskatning), da disse kan oppmuntre til karbonintensive valg. Den skattemessige forfordelingen av firmabiler oppmuntrer for eksempel til økt CO2‑utslipp i OECD‑landene. Myndighetene må også se på hvilken virkning en lavkarbonovergang kan ha på skatteinntektene.

Oppmuntre til lavkarboninnovasjon i stor skala. Et klart og troverdig statlig engasjement for ambisiøse klimapolitiske virkemidler er en drivkraft for lavkarboninnovasjon. En lavkarbonovergang vil kunne føre til økt innovasjon og flere nye bedrifter, og et tilsvarende skifte i ferdigheter og arbeidsstyrke. Innovasjon for lavkarbonovergangen handler om etablering av nye virksomheter, omstrukturering og utfasing av gamle, fremvekst av nye teknologier og forretningsmodeller samt at gode støttende rammeverk for innovasjon implementeres bredt. Dette krever at man håndterer potensielle kompetansemangler gjennom utdanning, opplæring og arbeidsmarkedspolitikk.

Fremme klimavennlig internasjonal handel og klimavennlige beslutninger i enkeltland. Det internasjonale handelsregimet hindrer ikke myndigheter fra å jobbe med ambisiøs klimapolitikk i seg selv, men enkelte internasjonale handelsbarrierer kan undergrave klimamålene. For eksempel straffer importavgifter fortsatt handel med visse typer teknologi som kreves for en lavkarbonovergang. En avtale om miljøvennlige varer, som forhandles fram i disse dager, vil blant andre ting bidra til å redusere kostnadene ved klimareduserende tiltak. De mange landene som jobber med å fremme grønnere vekst må være nøye med å favorisere innenlandske produsenter av lavkarbonteknologier. Der slike tiltak begrenser internasjonal handel, kan det også hende de undergraver de totale investeringene og bruken av bærekraftig teknologi.

Avkarbonisering av elektrisitet. Elektrisitet er selve kjernen i en vellykket avkarbonisering av energisystemer. Deregulerte kraftmarkeder leverer imidlertid ikke de langsiktige prissignalene som trengs for investeringer i kapitalintensive lavkarbonteknologier. Å sikre konkurransedyktig og rettidige investeringer i lavkarbonløsninger vil kreve nye markedsordninger som langsiktige leveranseavtaler og et robust og stabilt CO2‑prissignal. Jurisdiksjoner med regulerte systemer og som vurderer å innføre større konkurranse, må implementere markedsordninger som oppmuntrer til, heller enn å forhindre, investeringer i lavkarbonteknologier.

Satsing på bærekraftig urban transport. Dagens transportsystemer, som i stor grad avhenger av fossilt brensel, medfører svært høye miljøkostnader (klimaendringer, støy, luftforurensning), spesielt i urbane omgivelser. Politisk inngripen er nødvendig for å oppnå mer energieffektiv og mindre karbonintensiv transport. I mange byer er arealbruk og transportplanlegging dårlig koordinert og oppmuntrer til økt bruk av privatbiler. Tilpasning av politisk handling på tvers av myndighetsnivåer og mellom interessenter kan gjøre mye på dette området. Nasjonale rammer og regelverk kan også gjennomgås for å gi lokale myndigheter et større økonomisk eller politisk handlingsrom til å gjøre gode valg med hensyn til utslipp.

Styrkede insentiver for bærekraftig arealbruk. Bærekraftig arealforvaltningspraksiser – redusert avskoging, gjenoppretting av ødelagt land, lavkarbon jordbrukspraksiser og økt karbonbinding i jord og skog – kan gjøre et stort bidrag når det gjelder å redusere klimagassutslippene samtidig som man tar hensyn til verdens økende matbehov. De kan også gjøre økonomiene våre mer robuste med hensyn til klimaendringer ved å beskytte økosystemer. Dette krever en helhetlig tilnærming som bryter ned de kunstige skillene mellom skadebegrensing, tilpasning, landbruk, matsikkerhet, skogbruk og miljøpolitikk. Mer spesifikt kan landene styrke innsatsen for å fjerne miljøskadelige jordbrukssubsidier, verdsette økosystemtjenester, beskytte skoger og redusere matavfall.

Samarbeid om en lavkarbonovergang

Klimapolitikken kan bli mer effektiv hvis alle statlige departementer identifiserer viktige misforhold med hensyn til en lavkarbonovergang i sine respektive porteføljer. En ambisiøs klimahandlingsplan vil derfor trenge nye politikktilnærminger på tvers av departementer.

Utover det nasjonale nivået kan bedre tilpasning av politikk på tvers av ulike land også øke effektiviteten og fjerne bekymringer om potensiell konkurransevridning. En global avtale om klimagassreduksjoner ville sendt et sterkt signal i denne retningen.