OECD Multilingual Summaries

How's Life? 2017

Measuring Well-being

Summary in Norwegian

Hvordan er livet? 2017

Måling av velvære

Sammendrag på norsk

Hvordan er livet i 2017?

Hva gir et godt liv? Selv om kvaliteten på den menneskelige erfaring ikke kan måles i tall alene, er det viktig at statistikken som ligger til grunn for offentlig politikk, reflekterer både materielle levekår og livskvalitet. Dette inkluderer hvordan livet endrer seg over tid, hvordan livene varierer mellom ulike befolkningsgrupper, og hvorvidt dagens velvære oppnås gjennom en utarming av ressursene for fremtiden. Denne fjerde utgaven av Hvordan er livet? har som mål å møte dette behovet og gi et bilde av folks velvære i OECD og partnerlandene.

Livet er bedre for noen, men flere aspekter av velvære har svekket seg

Finanskrisen hadde en dyp og langvarig innvirkning på folks liv og spesielt på jobbene deres. Ser vi på endringen i velvære siden 2005, viser kapittel 1 at folk har det bedre på noen måter, men at fremgangen siden krisen har vært treg, og at flere aspekter av velvære har svekket seg. Husholdningenes inntekt og gjennomsnittlig årslønn har økt kumulativt med henholdsvis 7 og 8 prosent siden 2005, men dette er imidlertid bare omtrent halvparten av vekstraten man så mellom 1995 og 2005. Andelen personer som ikke har tilgang til grunnleggende sanitære fasiliteter (allerede lav i de fleste OECD‑land), har falt med litt over en tredjedel, og flere sier at de føler seg trygge når de går alene om natten. Og, selv om den har stått stille siden 2015, har gjennomsnittlig forventet levetid økt med nesten to år totalt i OECD‑landene.

Til tross for denne fremgangen er det andre aspekter av velvære der utviklingen ikke er like positiv. I rundt halvparten av alle OECD‑landene forblir langtidsledigheten høyere enn i 2005, og arbeidsmarkedsusikkerheten er rundt en tredjedel høyere enn da den ble målt første gang i 2007. Sammenlignet med årene før krisen har valgdeltakelsen gått ned, gjennomsnittlig livstilfredshet i OECD gått noe ned og andelen personer som føler seg støttet av venner og familie, falt med 3 prosentpoeng. Bildet er fortsatt blandet når det gjelder ressursene som opprettholder velvære over tid. Også her veies fremgang på enkelte indikatorer (for eksempel fallende utslipp av klimagasser per innbygger, færre røykere, større investeringer i forskning og utvikling, og større økonomisk produksjon) opp av forverrede forhold på andre områder (for eksempel økende husholdningsgjeld i et flertall av landene, fallende statsformuer, økende fedme og fallende tillit til myndighetene).

Ulikhetens mange ansikter

Ulikhet kan berøre alle aspekter av folks liv. Kapittel 2 ser på ulikhet i velvære fra flere forskjellige perspektiver: fra forskjellen mellom henholdsvis de aller fattigste og de aller rikeste til forskjeller i trivsel etter kjønn, alder og utdanning. Kapittelet viser at det finnes lommer med både høy og lav ulikhet i alle OECD‑landene, selv om noen samfunn er likere enn andre. Forskjellige typer ulikhet spiller også sammen og forsterker effektene. Personer blant de 20 prosentene med høyest inntekt har for eksempel dobbelt så sannsynlighet for å rapportere høy livstilfredshet som personer blant de nedre 20 prosentene på inntektsskalaen. Og folk med høy livstilfredshet har fire ganger større sannsynlighet for å rapportere å ha god helse sammenlignet med de med lav livstilfredshet. Mange mennesker i OECD‑landene mangler en økonomisk buffer som kan beskytte dem mot plutselige inntektsfall. Hvis de måtte avstå tre måneders inntekt, ville over en tredjedel av befolkningen befinne seg i fattigdom, basert på tall fra 25 OECD‑land.

Innvandrere står overfor flere ulike utfordringer når det gjelder velvære

I gjennomsnitt er 13 prosent av befolkningen i OECD‑landene født i utlandet. Innvandrere er en mangfoldig gruppe, både på tvers av og blant OECD‑landene – fra dyktige fagfolk som søker nye muligheter, til folk som rømmer fra krig og ødeleggelse. Kapittel 3 viser at livet i et nytt land kan forsterke mange av utfordringene for innvandrernes velvære. Innvandreres medianinntekt er 25 prosent lavere enn for personer født i landet, og median‑nettoformuen er 50 prosent lavere. Selv om innvandrernes jobbsjanser tilsvarer jobbsjansene for personer født i landet, har de større sannsynlighet for å jobbe på ubekvemme tidspunkter, være ansatt i lavtlønte jobber og være utsatt for risikofylte eller skadelige arbeidsforhold. I flere tilfeller klarer heller ikke innvandrere å få mest mulig ut av ferdighetene de allerede har med seg; nesten 30 prosent av innvandrere med høyere utdanning er overkvalifisert for jobbene sine, sammenlignet med 20 prosent av personer født i landet. I tillegg til dårligere arbeidsforhold har innvandrere også dårligere levekår: 1 av 4 innvandrere rapporterer å være utsatt for luft‑ og støyforurensning der de bor, sammenlignet med 1 av 5 av personer født i landet, og 41 prosent av innvandrerne lever i dårlige eller overfylte boliger, sammenlignet med 27 prosent av personer født i landet. Innvandrere rapporterer også å ha dårligere helse, lavere sosial støtte og lavere subjektiv velvære enn den opprinnelige befolkningen i de fleste OECD‑landene som er sett på. Det er imidlertid stor fremgang når det gjelder måling av innvandrers velvære, særlig siden husholdningsundersøkelser ofte sliter med å nå de mest sårbare gruppene.

Et gap mellom offentlige institusjoner og menneskene de tjener

Den jevne nedgangen i valgdeltakelsen i OECD‑landene har vært en bekymring i mange år. Kapittel 4 peker på andre ting som også viser at folk føler seg langt unne de offentlige institusjonene som skal tjene dem. Over halvparten befolkningen i OECD‑land anser korrupsjon for å være utbredt blant deres myndigheter. Tilliten til offentlige institusjoner har falt siden 2005, og bare 33 prosent føler at de kan påvirke hva myndighetene gjør. Avstanden til det offentlige er større for dem som er mest underrepresentert i samfunnslivet: Personer uten videregående opplæring har mindre sannsynlighet for å føle at de kan påvirke politiske beslutninger, sammenlignet med dem med høyere utdanning. Selvrapportert valgdeltakelse er 13 prosentpoeng lavere blant de 20 prosentene med lavest inntekt i forhold til dem som er blant de 20 prosentene med høyest inntekt. Europeere er generelt fornøyd med hvordan valgene gjennomføres, men mye mindre fornøyd med politiske tiltak for å redusere ulikhet. Tilfredshet med offentlig utdanning og offentlige helsetjenester varierer mye mellom landene, men har en tendens til å være høyere blant folk som nylig har brukt disse tjenestene. Dette antyder at personlige opplevelser er viktig når det gjelder å forme folks oppfatninger.