OECD Multilingual Summaries

OECD Pensions Outlook 2014

Summary in Norwegian

OECD Perspektiv på pensjoner 2014

Sammendrag på norsk

Denne utgaven av OECD Perspektiv på pensjoner undersøker hvordan pensjonssystemer takler utfordringene de møter. En aldrende befolkning og det utfordrende økonomiske miljøet, som er karakterisert av lav avkastning, lav vekst og lave renter, skaper alvorlige problemer for pensjonssystemer og påvirker både ytelsesbaserte offentlige pensjoner og innskuddsbaserte pensjoner.

Som et resultat av en aldrende befolkning, og spesielt de stadige forbedringene med tanke på dødelighet og forventet levealder, står innskuddsbaserte pensjoner overfor problemer knyttet til økonomisk bærekraft, ytelsesbaserte pensjoner må sørge for fortsatt betalingsevne, og "defined contribution" (DC)‑pensjonsplaner må vurdere måter å sørge for at enkeltpersoner har tilstrekkelig inntekt i pensjonstiden. Å bidra mer over lengre perioder, spesielt ved å utsette pensjoneringen etter hvert som den forventede levealderen øker, er den beste tilnærmingen for å løse disse problemene.

Pensjonsfond og tilbydere av livrenter er utsatt for langsiktige risikoer på grunn av uvisshet om fremtidige forbedringer når det gjelder dødelighet og forventet levealder. For å håndtere risikoen med uforutsett ansvarsøkning, bør reguleringsmyndigheter og beslutningstakere sørge for at pensjonsfond og leverandører av livrenter bruke regelmessig oppdaterte dødelighetstabeller, som innarbeider fremtidige forbedringer når det gjelder dødelighet og forventet levealder. Det regulatoriske rammeverket kan også hjelpe med å sørge for at kapitalmarkeder tilbyr ytterligere kapasitet for å dempe langsiktig risiko ved å takle behovet for åpenhet, standardisering og likviditet. Indeks‑baserte finansinstrumenter og publisering av en levetidsindeks som en grunnlinje for prissetting og risikovurdering av langsiktige investeringer ville være nyttig i dette henseende. Dessuten bør det regulatoriske rammeverket anerkjenne reduksjonen av risikoeksponering disse instrumentene tilbyr.

De fleste land har vært svært aktive med å endre pensjonssystemene mellom februar 2012 og september 2014. Et flertall av land implementerte reformer for å forbedre den økonomiske levedyktigheten til pensjonssystemene sine. Noen har gjort det samtidig som de har forbedret tilstrekkeligheten av pensjonsinntekt for sårbare grupper. Bare et par land – de som ble hardest rammet av den økonomiske krisen – tydde til nominelle kutt i fordeler. Et større antall økte skatter på pensjonsinntekt eller bidrag til offentlige ytelsesbaserte pensjonsordninger, samtidig som redusering av eller utsettelse av indeksering av pensjonsfordeler ble mye brukt for å dempe utgifter.

Mange land har planlagt økninger av lovfestet pensjonsalder, som øker størrelsen på bidragsgrunnlaget, samtidig som det bevarer tilstrekkelighet for de som i praksis jobber lenger. Arbeidsinsentiver er blitt styrket gjennom vanskeligere tilgang til førpensjonering og/eller økte økonomiske insentiver til å arbeide. Tiltak for å bremse kostnader knyttet til pensjonsforvaltning for å oppnå effektivitetsgevinster har vært ganske vanlig.

For å håndtere bekymringer om inntekts‑tilstrekkelighet, har noen land utvidet den obligatoriske dekningen av pensjonsfordeler til tidligere ekskluderte grupper (slik som selvstendig næringsdrivende), og andre har introdusert nye fordeler. En rekke land har økt obligatoriske bidrag for å finansiere "direct contribution" (DC)‑ordninger. Og det har også vært vanlig med politikk for å øke diversifisering og sikker privat pensjonssparing i kjølvannet av finanskrisen.

Private pensjoner spiller en viktig rolle i å støtte tilstrekkeligheten av pensjonsinntekter. Men de representerer vanligvis ikke hovedkilden til pensjonsinntekter, med unntak av individer med høyere inntekter. Det er mulig at yngre generasjoner vil benytte seg mer av private pensjonsordninger når de pensjonerer seg, bortsett fra i land hvor private pensjoner allerede har vært på plass lenge.

Politiske alternativer for å øke den utfyllende rollen til private pensjoner omfatter en økning av dekningsrater, for eksempel gjennom tvang eller automatisk innmelding; å oppfordre folk til å bidra mer og over lengre perioder, for eksempel ved å utsette pensjonering; å målrette undergrupper i befolkningen som trenger bedre tilgang til private pensjoner; og å forbedre tilpasningen mellom offentlige og private pensjoner. Et positivt økonomisk miljø med høyere avkastning og høyere produktivitetsvekst vil også hjelpe.

De tilgjengelige bevisene fra seks OECD‑land viser at automatisk innmelding har en positiv effekt på dekning. Men dekningsnivåer er ikke ennå tilsvarende de som finnes i obligatoriske systemer. Hovedelementet i en konsekvent politikkstrategi for automatisk innmelding‑programmer for å øke dekning omfatter å identifisere hvilke undergrupper i befolkningen som vil trenge høyere pensjonsdekning; å sørge for at hindring til adgang til automatisk innmelding‑ordninger (f.eks. alder eller inntektsnivå) ikke hindrer mange fra å begynne å bidra tidlig og ikke ekskluderer personer som kan dra fordel av en kompletterende privat pensjon; å definere standard bidragssatser i samsvar med pensjonssystemet generelt; å vurdere nøye komplementariteten med andre eksisterende insentiver; og å utvikle effektive kommunikasjons‑ og opplysningskampanjer til å ledsage lansering og implementering. Arbeidsgivere har ofte en avgjørende rolle i å administrere automatisk innmelding, men kan pådra seg betydelige kostnader knyttet til samsvar, i tillegg til eventuelle bidrag. Kostnader for staten er i hovedsak knyttet til subsidier og tilsvarende bidrag.

Individuelle pensjonsuttalelser bør gi klar, forenklet informasjon. Ideelt sett bør de kombinere informasjon fra alle nasjonale pensjonskilder som er relevante for individet. De som ordner med pensjonsuttalelser bør sette tydelige og målbare målsetninger. Pensjonsuttalelsen bør ha som mål å engasjere og oppfordre medlemmer til å ta aktive handlinger for å forbedre tilstrekkeligheten av pensjonsinntekten, for eksempel ved å øke bidrag og/eller utsette pensjoneringen. Beslutningstakere må evaluere om pensjonsuttalelsene bør gi pensjonsprojeksjoner, gitt avveiningen mellom simplisitet og den potensielle effekten av projeksjoner med tanke på å oppmuntre til aktive valg.

NPCC‑er bør ideelt sett danne en del av en total nasjonal strategi, og større begivenheter som pensjonsreform og kriser krever spesifikke NPCC‑er. Vellykkede NPCC‑er drives av tydelige, realistiske og godt målrettede målsettinger som produserer resultater som kan måles, evalueres og overvåkes mot sine mål og prosesser. Robuste evalueringsprosesser er derfor avgjørende. Evaluering bør forme en viktig del av kampanjebudsjettet, selv når ressursene er begrensede. NPCC‑er bør unngå å ha flere meldinger og bør fokusere på mindre tilgjengelige grupper. Til slutt må beslutningstakere finne måter å utnytte kraften til pressen, bruke innovative kommunikasjonskanaler, og utvikle oppsøkende programmer for å øke engasjement.